Noen tanker fra deltagere på kurset
"Livslyst når det røyner på "
" Det å oppleve at mitt barn ble rammet av en alvorlig, og potensiell dødelig sykdom, var tøft og vanskelig.
Jeg raste gjennom alle sorg- og krisereaksjoner jeg tidligere hadde lest om i teorien......
sjokk, sinne, fornektelse, fortvilelse....
Heldigvis var behandlingsapparatet der for å ta i mot oss da vi "kollapset i et virvar av følelser".
Alle instanser sto parate for å hjelpe oss.
Summen av dette hjalp meg raskt til å mobilisere for kamp,
og jeg falt inn i en hverdag hvor mitt ansvar som mamma ble konsentrert om å holde motet og humøret oppe hos mitt syke barn og familien .
Det viktigste nå ble at vi skulle være trygge i situasjonen,
og at vi skulle ha flest mulig gode dager.
Legene og sykepleierne hadde nå overtatt ansvaret for mitt barns helsetilstand, med en høy grad av overvåkning
fra a til å .
Jeg fungerte som tolk og formidler til våre barn, mann og familie.
Behandlingsfasen var intens, og vi kikket stadig framover mot nye datoer.....
neste blodprøve, neste beinmarg, neste kur...
Underveis bruker jeg alt jeg har av krefter på å holde oss som familie gående.
Til tider rant tårene i strie strømmer, og jeg sørger over at dette skulle ramme min lille datter.
Men,- jeg kunne ikke tillate meg og kjenne for mye på de vanskelige følelsene.
Jeg måtte stå oppreist.
Slik la jeg lokk på det meste.
Utad fremstår jeg nok som sterk, trygg og glad.
Dagene passerte og ble til uker, uker til måneder.
Plutselig sto vi der en dag, jenta vår var ferdigbehandlet.
Graden av overvåking blir gradvis redusert.
Så godt, men samtidig også så skummelt.
Er hun frisk ?
Kanskje hun skulle fått en cellegiftkur til, bare en ??
Kjente på det tidspunktet at jeg begynte å bli litt "frynsete" og mindre rasjonell.
Tiden med full mobilisering hadde kostet krefter,
mer enn jeg selv trodde.
Nå da dagene ble roligere kom det etter hvert opp til overflaten, alt jeg hadde holdt tilbake underveis.
Samtidig prøvde vi å finne tilbake til hverdagen "
Kjære skjønne deg.<3 Nå fikk du meg til å gråte. På et vis så går det å være sterk når man må, men av og til så er det lov å slippe taket, og bare få gråte, få lov å sørge. Jeg synes du har vært så tapper, hele tiden, men jeg vet hvor vondt du har hatt det. Det verste må vel også å være så usikker, går dette bra, eller? Kan bare forestille meg den kampen du har kjempet. Jeg er her med deg, min kjære venn, nær deg, selv om avstanden er stor, og føler med deg og dine, hele tiden.<3
SvarSlettMange varme tanker og klemmer til dere alle<3 fra Kirsten
Så vakkert du skriver, selv om det er trist <3
SvarSlettbare du vet hvor tøft dette må være , men jeg greier fint og se hvor vanskelig det har vært <3 Håper at det snur den rette veien for dere nå , du har kjempet en tapper og rørende kamp !!
Pass på deg selv , ingen er tjent med at du skal bli syk oppi alt.... <3 Heier på deg !!!
Stooore, varme gode klemmer til deg fra meg <3 Ingrid .
ÅÅÅ Lolita....eg kjenne meg så godt igjen...dessverre...
SvarSlettNår ein må - held ein det gåande, men før eller seinare kjem det ein reaksjon som eg trur ein berre må igjennom...
Eg føle nesten at eg er i ei konstant sorg, som liksom ikkje går over - ei sorg over korleis livet til Oskar skulle bli - men ikkje vart...ei sorg over kor tøfft dette er for både han og oss, men også glede over at han framleis er her med oss...
Håpe det går bra med Ida no og at ho får lov til å bli frisk og rask igjen.
Klem frå eit mammahjerte til eit anna <3
Jeg kjenner deg jo ikke, men her kommer en KLEM. Hilsen Drude.
SvarSlettNydelig skrevet, som beskriver akkurat hvordan det er når livet plutselig stopper opp, og en som mamma står på sidelinjen og heier på det kjæreste hun har, og henter frem uante krefter for å komme seg gjennom dagene, ukene..Selv syntes jeg uvissheten var det som var verst og alle spørsmålene ingen kunne gi svar på, men husk å ta vare på deg selv og ser dere er dyktige til å prøve det mest mulig koselig/positivt rundt dere (selv om det til tider kan være vanskelig...), det er det som vil sitte sterkest i minnene senere! Tenker mye på dere <3
SvarSlettHils så mye til Ida, og en go klem fra Dennis
Carpe diem <3
Har selv ikke opplevd slik krise, men kan forstå at det ikke bare er enkelt å gå tilbake til en normal hverdag igjen. Hvor lenge vil en gå å lure på om sykdommen kan blusse opp igjen? Og alle de andre spørsmålene en har, samtidig som en skal ta vare på resten av familien også. Og ikke minst, seg selv. Klarer en ikke å ta vare på seg selv, har en lite å gi til andre.
SvarSlettØnsker deg og dine mange gode dager fremover. Håper virkelig at dere aldri igjen må igjennom noe slikt. Klem :)
<3<3<3 Gla ti dåkk <3<3<3 Koz Rønnaug
SvarSlett