Det er ikke skummelt å trå til for en kreftsyk venn.
" Når et menneske får kreft, rammes også de som står nær. Hvis en nær venn av deg får en kreftdiagnose, påvirker det også deg.
Det kan være utfordrende å være en venn og samtidig stå på sidelinjen.
Mange pasienter blir syke av behandlingen de får, og det kan være vanskelig å se på at en god kamerat har det vondt.
Du vil støtte opp om den syke, samtidig som du skal håndtere dine egne følelser.
Det er viktig å huske på at det ikke finnes «feil» måter å reagere på.
Det er umulig å forutsi hvordan en selv vil reagere i en krisesituasjon.
Mange vil møte nye og ukjente sider ved seg selv.
Våg å ta kontakt
En nær venn kan faktisk oppleve større frykt enn den syke.
Mange opplever imidlertid at det hjelper å delta aktivt, og samtalegrupper kan gjøre det enklere å takle den vanskelige situasjonen.
Du kan ta kontakt med Kreftforeningen og undersøke om det finnes noen slike samtalegrupper i nærmiljøet ditt.
Husk at det ikke er noe galt i å ta kontakt når en venn får kreft.
Det er lett å føle seg påtrengende, men den syke kan iblant oppleve det som et svik om du holder deg unna.
Stol på at den syke vennen er i stand til å sette sine egne grenser, og at vedkommende selv kan bestemme hva han eller hun ønsker å dele med deg.
Den syke ønsker kanskje ikke alltid å snakke om sin egen helse.
Ha respekt for dette, men ha også mot til å spørre igjen på et senere tidspunkt. "
( utdrag fra Kreftforeningen sine sider )
Er så utrolig imponert over styrken som du klarer å hente fram i en tid som dette. Jeg beundrer deg virkelig. Du får satt ord på ting som vi "utenforstående" ikke tørr å spørre om. Er så utrolig glad for å ha blitt kjent med dere alle 4. Gi Ida en god klem fra meg. De varmeste tanker sendes til dere alle.
SvarSlettKjempe glad i dere alla 4.
Klem Monica m/familie
<3<3<3Stor klem til deg og Idamor:-)Koz Rønnauga<3<3<3
SvarSlettdere er i mine tanker <3
SvarSlettklem tone
Jeg har ikke ord, Lolita, over hvor tapper du er. Du gir oss alle noe å tenke på, og hvordan vi skal reagere. Alt jeg kan gjøre for deg, Ida, og resten av familien, er at du skal vite, jeg er her for dere, så langt borte, men allikevel så nær. Liten oppmuntring er på vei, og akkurat nå er dette jeg kan gjøre. Men, neste sommer, jeg håper den blir fantastisk for dere og at Ida er frisk. Du vet hva jeg vil bidra med, og jeg gjør det med stor glede. Er blitt så glad i dere.
SvarSlettMange klemmer fra Kirsten i Marbella