Noen tanker fra deltagere på kurset
"Livslyst når det røyner på "
" Det å oppleve at mitt barn ble rammet av en alvorlig, og potensiell dødelig sykdom, var tøft og vanskelig.
Jeg raste gjennom alle sorg- og krisereaksjoner jeg tidligere hadde lest om i teorien......
sjokk, sinne, fornektelse, fortvilelse....
Heldigvis var behandlingsapparatet der for å ta i mot oss da vi "kollapset i et virvar av følelser".
Alle instanser sto parate for å hjelpe oss.
Summen av dette hjalp meg raskt til å mobilisere for kamp,
og jeg falt inn i en hverdag hvor mitt ansvar som mamma ble konsentrert om å holde motet og humøret oppe hos mitt syke barn og familien .
Det viktigste nå ble at vi skulle være trygge i situasjonen,
og at vi skulle ha flest mulig gode dager.
Legene og sykepleierne hadde nå overtatt ansvaret for mitt barns helsetilstand, med en høy grad av overvåkning
fra a til å .
Jeg fungerte som tolk og formidler til våre barn, mann og familie.
Behandlingsfasen var intens, og vi kikket stadig framover mot nye datoer.....
neste blodprøve, neste beinmarg, neste kur...
Underveis bruker jeg alt jeg har av krefter på å holde oss som familie gående.
Til tider rant tårene i strie strømmer, og jeg sørger over at dette skulle ramme min lille datter.
Men,- jeg kunne ikke tillate meg og kjenne for mye på de vanskelige følelsene.
Jeg måtte stå oppreist.
Slik la jeg lokk på det meste.
Utad fremstår jeg nok som sterk, trygg og glad.
Dagene passerte og ble til uker, uker til måneder.
Plutselig sto vi der en dag, jenta vår var ferdigbehandlet.
Graden av overvåking blir gradvis redusert.
Så godt, men samtidig også så skummelt.
Er hun frisk ?
Kanskje hun skulle fått en cellegiftkur til, bare en ??
Kjente på det tidspunktet at jeg begynte å bli litt "frynsete" og mindre rasjonell.
Tiden med full mobilisering hadde kostet krefter,
mer enn jeg selv trodde.
Nå da dagene ble roligere kom det etter hvert opp til overflaten, alt jeg hadde holdt tilbake underveis.
Samtidig prøvde vi å finne tilbake til hverdagen "
